“Du ser jo frisk ut”

Nå er det faktisk veldig lenge siden jeg har satt meg ned å skrevet et innlegg, og det er det to grunner til.
Blogg.no har byttet plattform, så jeg har ikke klart å logget meg inn på min egen konto + at jeg ikke har hatt noe å dele. For de som følge meg så har dere sikkert sett at jeg deler en del på min Instagram konto, så følg meg gjerne der 🙂 

 ( ADVARSEL! : lenge siden jeg har skrevet, så dette blir kanskje langt og kjedelig for mange. ) 

Man blir jo litt sær av å gå hjemme for seg selv i 6-7mnd det skal jeg innrømme, og ting jeg trodde jeg kom til å gjøre, gjør jeg da altså ikke. Jeg trodde at jeg skulle bli mer sosial, men det har jo nesten heller blitt motsatt. Skal ikke gå så langt å si at jeg har fått sosial angst, for det har jeg ikke, men jeg synes ikke det er like hyggelig å møte folk lengre. Spesielt ikke mennesker som jeg ikke har sett på en stund. Jeg føler jeg hele tiden må forklare meg. Det er nokk der “problemet” ligger. Jeg er ikke flau over at jeg er hjemme, jeg er ikke flau over at min lønn nå kommer fra nav, men jeg føler at jeg ofte må forsvare meg, fordi jeg ser jo så frisk ut.

Den kommentaren hører jeg forresten ganske ofte, og jeg forstår jo at det ikke er vondt ment. Jeg er jo veldig glad for at jeg ikke går rundt å ser syk ut. De gangene du ser meg, når jeg er på butikken, når du møter meg på kafè, eller på en løpetur, det er ikke DA jeg er på mitt svakeste. Når jeg er dårlig så er jeg bare hjemme. Inne.

Jeg har faktisk ikke vært innom salongen der jeg jobbet på leeeenge, det har jeg skikkelig dårlig samvittighet for. Der jobber det bare gode mennesker som bare vil meg det aller beste, og helst skulle jeg ønske at jeg kunne hengt der hver eneste dag. Men alle gangene jeg har vært innom, selv om jeg bare opplever det hele som noe positivt blir jeg skikkelig dårlig etterpå. Det må være noe som ligger i underbevisstheten, for det er ikke til å legge skjul på at det er et STORT nedelag for meg å ikke jobbe der lengre med den fantastiske gjengen som er der, og alle de hyggelige kundene mine. Jeg er så glad for at hun som har “tatt over” mitt gamle rom og mine kunder er så flink og hyggelig:)

Nå er det heldigvis flere gode dager enn dårlige, og det er fordi jeg har blitt flinkere til å lese meg selv. Jeg har blitt flinkere til å delegere bort oppgaver / gjøremål og jeg har blitt flinkere til å si nei.

Det som plager meg mest nå er denne utmattelsen jeg har pga addison. Hva er det å være utmattet? hva er fatigue? Det kan sikkert oppleves forskjellig fra person til person, og jeg har jo det pga min binyresykdom. Slik som jeg kjenner det på min kropp så er det som å gå rundt å kjenne på en forkjølelse som holder på å bryte ut, men som aldri kommer.
Du har hodepine, er svimmel, TRØTT,  noen dager også kvalm. En feberfølelse som kommer og går. Det er også viktig å si at dette er ikke noe jeg kjenner på hele tiden, men om jeg ikke lytter til kroppen og posjonerer energien min, så får jeg disse symptomene som “straff”. Det kan vare en dag, og det kan vare i mange dager. Men selve utmattelsen er der liksom hele tiden, selv om jeg noen dager ikke kjenner på noe smerte, så føler jeg at jeg går rundt i sirup. Det meste er et ork.

Slik kan det oppleves:
Når du dropper å ta ut de tre siste plaggene fra tørketrommelen fordi du ikke orker å bøye deg ned en gang til. De tre siste plaggene blir trommlet en gang til med nytt vått tøy. 

Når du holder på å tømmer oppvaskmarskinen og har igjen 4 gaffler og 5 kopper å ta ut, men velger heller å vaske disse en gang til fordi du orker ikke å ta de ut.

Når du får en sms men orker ikke å forholde deg til at du må svare. Så du åpner den ikke. 

Når du går på butikken å kjøper 3 ting fra handlelista, selv om du har igjen 7 andre ting på lista som må handles samme dag, men energien du har der og da er ikke nokk for å finne disse syv tingene. 

Når du dropper å hente pakken på posten, selv om du er på butikken, fordi du rett og slett ikke orker å handle OG hente pakke samtidig. 

Når du dropper å vaske håret fordi du orker ikke å holde hendene over hode. 

Når kroppen min plutselig produserer litt energi, da blir jeg nesten manisk. Fordi jeg vet hvordan det er å gå rundt å ha et ønske om å være effektiv, jeg VIL hente pakken på posten å handle alle matvarene på listen når jeg først er på butikken. Jeg VIL rydde ut av tørketrommelen, oppvaskmaskinen og samtidig svare på en sms. Så når jeg først kjenner jeg får energi så klarer jeg ikke å styre meg, da vil jeg gjøre 1000 ting, og det oppleves neste som en rus. En rus som straffer seg, for jeg går jo rett i kjelleren dagen etter. Men det er bare så utrolig deilig å få gjort mye på en dag, eller rett og slett bare få gjort NOE.

Jeg prøver å bli flinkere til å ikke bli “manisk” når jeg kjenner jeg får litt energi, og i det siste har jeg vært flinkere til å gå turer, trene, å skrive liste over gjøremål, slik at jeg kan posjonere ut denne energien på flere dager, istede for å bruke alt opp på en og samme dag. Greia er jo at jeg vet jo aldri når jeg går ned i “kjelleren” igjen, så jeg vil liksom få gjort unna mest mulig mens jeg føler meg bra.

Oi nå ble dette veldig langt, og det er nokk sikkert den ekstra tabletten idag som gjorde at jeg har sittet å hamret på tastaturet nå i 30 minutter. Men nå har dere fått en liten oppdatering herfra, også er det bare å skrive til meg her, eller på Instagram om det er noe dere lurer på 🙂

– Maria

 

180 cm med ikeaseng.

Klokken er 00.30 og jeg legger hode på puten. Det er perfekt temperatur på rommet, ikke for kaldt og ikke for varmt.  Jeg kjenner jeg er trøtt og siste tanke før jeg entrer drømmeland er hvor deilig det er at vi bare er to i sengen. Ingen barn. Etter måneder med samsoving der vi flere netter har vært fire personer i sengen, så har vi nå snart hatt tre netter alene.

Jeg sovner.

Kl. 01.30
brå våkner av et hyl! Det er lillesøster. Min addisonkropp klarer ikke å reagere på sekundet, men jeg er ganske raskt inne på rommet for å trøste. Lillesøster har vondt i magen og sier hun er ferdig med å sove. Det er selvfølgelig uaktuelt. Etter 15 minutter får jeg roet henne ned, i sengen vår.

Tre personer sover nå på 180 cm, eller jeg sover ikke, jeg ligger å tenker på at dette klarte jeg å roe ned overraskende fort, å ett barn i sengen, så lenge hun sover, det går bra.

Jeg sovner.

Kl. 02.05
Jeg brå våkner nokk en gang av barneskrik. Denne gangen er det storebror som nå står ved sengen vår å hylskriker. Voksesmerter. Min addisonkropp klarer nokk en gang ikke å helt forstå hva som foregår, men storebror får komme opp i sengen og jeg prøver å massere bort smertene. Får beskjed om at det funker ikke og at han vil ha smertestillende. Lillesøster våkner og gråten blir smittsom.

Det er nå to gråtende barn og en relativt stresset mor i en seng på 180cm fra ikea. Far har på dette tidspunktet havnet med hodet under puta, og tror sikkert bare dette er et vondt mareritt som han kan sove seg igjennom.

Jeg forklarer at jeg skal hente smertestillende. Storebror vil bli med og det gjør at lillesøsters gråt eskalerer noen hakk. Jeg har nå en ungen som sitter å hyler i sengen, og et barn gråtende på badegulvet i påvente av smertestillene. Frøken addison er litt apatisk oppe i det hele. Kaos.
Far i huset trøster lillesøster, jeg gir smertestillende til storebror. Vi går tilbake til sengen.

Lillesøster er tørst. Jeg klarer i mørket å søle litt vann på pysjen hennes og der storebror skal ligge. Begge begynner å gråte på nytt. Jeg trøster, forklarer at det bare er litt vann, dette går bra.
Storebror vil ikke ligg i vann. Jeg ofrer meg.

02.42
Tre personer sover nå på 180 cm med ikeaseng. En ligger våken, jeg, på en vannflekk og reagerer addisonkroppen. Ikke lenger trøtt og apatisk, men våken. Med høy puls, og dobbeltslag.

Prøver å tenke på det alle sier, at man må nyte småbarnstiden. «De vokser så fort»
Her ligger jeg å nyter….
Om 10 år da vil jeg sikkert savne å ha to søte små sovende barn i sengen, eller? Om 10 år er jeg 40,da kan jeg sove.

Hilsen en trøtt mamma.


Følg meg gjerne på Instagram ♥

Godt nytt år

Håper alle har hatt en super jul og en fin nyttårsfeiring. 

Da er hverdagen her igjen, velkommen 2019! Utrolig hvor fort denne julen har gått, og jeg har koset meg masse. Trodde det skulle bli mer slitsomt enn hva det egentlig har vært, for alle med barn kan vell innrømme at, JA det er koselig meg fri sammen med hele familien og barna, men etter 11-12 dager sammen så er det jammen meg også veldig godt at hverdagen kommer og at man går tilbake til hverdagsrutinene, barnehage og jobb.  Men jeg har funnet ut hvem den ekte fiendene min er i julen, det er ikke hylende barn, eller kaos i hus og hjem, det er klokken. Så det å slippe å følge klokken, slippe å levere ungene tidlig hver morgen, slippe å stresse med at middagen MÅ være ferdig til 16.00 for man skal på allidrett, etc. har vært utrolig deilig, og jeg har hatt god hvilepuls så og si i hele mellomjulen. Energinivået er en annen historie, og om kroppen hadde bestemt hadde jeg nokk ligget i dvale nå, men med litt ekstra medisin i julen, så har det gått veldig bra.

For første gang så går jeg inn i et nytt år uten å dra på jobb. Det synes jeg er både trist men også godt.
I morgen skal jeg på salongen for å vaske ut av mitt gamle behandlingsrom, også skal en ny hyggelig jente ta over rommet mitt fra nyåret av nå. Det er veldig sårt, men nødvendig.
Er litt spent på hva 2019 vil bringe, spesielt på jobb og helsefronten. Litt blandete følelser der altså. Nå håper jeg bare at jeg får innvilget beinskjørhetsmedisinen som jeg har søkt om, så jeg får startet opp med behandling, også gleder jeg meg til å få en avklaring med nav om hvordan det blir med meg og min arbeidsevne fremover. Skal prøve meg litt på jobb i februar, så det bli spennende.

Når det kommer til treningen så går det faktisk litt bedre, så håper det fortsetter slik ! Fikk masse fint treningsutstyr og treningsklær i julegave, så nå er det i hvert fall ingen unnskyldning. Jeg fikk faktisk unna 5 treningsøkter i mellomjulen, så det er jeg veldig fornøyd med.

Håper alle får en fin første arbeidsdag, jeg skal også jobbe idag, men det blir regnskapsarbeid hjemmefra.


Følg meg gjerne på Instagram ! ♥

Å hjelpe noen

Hei! Nå har det vært stille på bloggfronten en stund, og det er fordi jeg rett og slett ikke har hatt energi til å sette meg ned, samle tankene og få det ned på “papiret”.
På den tiden jeg ikke har blogget har bloggplatformen til blogg.no blitt totalt endret, så nå har jeg brukt 20 min bare på å få rettigheter til å logge meg inn på min egen blogg, og jeg forstår så lang ikke så mye av det nye her inne, så beklager på forhånd om det kan bli litt tull med noen av innleggene fremover.

Men over til noe annet …

I dag lå det en hyggelig “overraskelse” i postkassen, desember utgaven av medlemsbladet til addison foreningen har kommet og der dukket det opp et kjent ansikt. Veldig hyggelig å bli spurt om å dele min historie, og veldig koselig at flere medlemmer fra Addison foreningen nå følger meg på min Instagram og på facebook. Det er godt å vite at det at jeg deler min historie kan hjelpe andre i samme situasjon.
Ble også denne uken kontaktet på Facebook av en veldig hyggelig jente som sliter med mye av det samme som meg. Hun hadd ikke fått riktig veiledning og oppfølging ( mener jeg ) og kom over bloggen min i leting på internett etter info om Addison sykdom. Det er da jeg kommer på hvorfor jeg opprettet denne bloggen, og det er utrolig hyggelig og godt at jeg kan være med å hjelpe andre.

Er ikke så mye som skjer her fortiden, ganske dårlig på treningsfronten også, men prøver å få til noen økter i uken for å beholde “godfølelsen”, men kjenner at jeg bruke mye lengre tid på å restituere meg etter en treningsøkt. Det er veldig demotiverende, med tanke på hvor god treningsformen var i sommer, og hvor mye jeg fikk trent.

Sliter med kronisk utmattelse grunnet min binyresykdom. Ser og har også lest at det er mange med addison som gjør det, men også mange som ikke kjenner så mye til diagnosen sin i hverdagen, som jeg gjør nå. Mange av symptomene jeg sliter med ligner veldig på ME, men hos meg er det jo min autoimmune sykdom som ligger i grunn for den utmattende følelsen. Jeg blir veldig fort sliten / tom. En tur på butikken, eller en runde med støvsugeren gjør at jeg må sette meg ned og ta meg pauser og dupper midt på dagen, og det synes jeg er et VELDIG stort nederlag.
Jeg trodde jeg skulle bli bedre av å sykmelde meg, men jeg har altså presset kroppen så hardt over lengre tid at den nå rett og slett har møtt veggen, eller jeg føler vell heller at jeg har gått igjennom veggen.

Jeg prøver å tenke positivt hver dag, jeg prøver å nyte stundene jeg har hjemme alene, når jeg kan slappe av, men jeg er litt stresset over at jeg ikke kjenner noe bedring, når jeg aller helst vil knyte på meg joggeskoene å legge 10 km bak meg. 10 km idag føles som en helt umulig oppgave, og det kan ikke være mitt mål nå, slik som energinivået er.

Har tenkt å få inn en treningsøkt idag, men har ikke energi og motivasjon til å hive meg på mølla, så idag blir det litt roing og en styrkeøkt. Jeg er bare takknemlig for at jeg i det hele tatt kommer meg opp og ut for å trene for øyeblikket.

Håper alle får en fin helg!
Følg meg gjerne på Instagram♥

oppturer og nedturer

Hei! litt dårlig på bloggfronten i det siste, vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive her om dagen som kan være av interesse å lese. Jeg driver jo ikke med så mye for tiden, men dagen fylles jo opp.

Det går stort sett i legetimer, fysiobesøk, samtaler, undervisining og trening på friskgården, og hjemmetrening. Det siste skulle jeg ønske at det var litt mer av, mange timer av dagen går faktisk med på å bare ligge å slappe av her hjemme. Jeg var flinkere før, flinkere til å komme meg opp og ut, men når man kjenner at kroppen jobber imot, og hodet, så mister man liksom litt motivasjon. Jeg har jo ikke sluttet å trene, jeg har faktisk fått til 3 av 4 økter så langt denne uken, men treningsgleden er vell ikke på topp kan man si. Blir liksom noe annet når treninger går ifra å være noe man gjorde for å holde seg i form, og noe jeg gjorde på egen initiativ. Men når du får beskjed om å trene 3-4 ganger i uken grunnet skjelettet, så blir det mer et ork, noe jeg liksom MÅ og er pålagt. Men jeg skal fortsette, har ikke tenkt å gi opp nå. 

Jeg trodde at når man eliminerte bort en stor stressfaktor fra livet mitt, altså jobb, så skulle jeg bli tidenes beste husmor. For når jeg nå ikke jobber, DA har jeg jo masse energi som jeg kan bruke på huset og familien. Der tok jeg da altså feil. Huset er like kaos som når jeg jobbet 6-7 timer om dagen. Jeg har ikke mere energi, og noen dager så lurer jeg på hvordan jeg i det hele tatt kom meg på jobb for noen uker siden. Jeg ser nå hvor mye jeg har presset meg, og det er ikke rart at jeg har gått på smell etter smell og havnet på sykehuset. 

I går var jeg på min første time hos en fysioterapeut, for å få veiledning på hva jeg kan og ikke kan gjøre under trening med min grad av beinskjørhet. Har til min store frustrasjon fått beskjed om å IKKE løpe i nedoverbakker, og heller trene mer styrke og løpe mindre. Kan fortsatt løpe, men grunnet graden av beinskjørhet i lårhalsen og hoftene, er det bedre for skjelettet om jeg driver med vektbærende styrketrening. Så det blir litt mer av det fremover, og intervaller på mølle med god stigning.

Skal jeg være helt ærlig så synes jeg ikke selv at jeg takler min nye diagnose særlig bra. Mange spør om det går bra med meg, og det går jo bra, jeg dør jo ikke av dette. Men det er mange stunder i løped av en dag det ikke går så veldig bra ( i hodet altså ). Kanskje fordi jeg har så mange ubesvarte spørsmål. Kanskje fordi at jeg ble litt sjokkert over at man kan være så hardt rammet av noe uten et eneste symptom på at noe er feil. Mange bekymringer ligger selvfølgelig på fremtiden, og den utrolige dårlige kombinasjonen, Addison og beinskjørhet, og at jeg daglig putter i meg kortison som ikke er bra for skjelettet. Men satser på at ting blir bedre når jeg får begynt på medisiner for beinskjørheten, og kanskje får litt mer informasjon.

Dette ble langt, og kanskje ikke så interessant å lese. Lover litt mer positive innlegg fremover, med masse treningsinspirasjon! Men er ikke helt der for tiden, kommer nokk dit snart. Det kan jo bare gå oppover herfra, eller ?  🙂 

Ha en fortsatt fin lørdag og ta gjerne en titt innom Instagram profilen min HER. Er litt flinkere til å oppdatere på Instagram.

M.

ET SJOKK

Jeg var sikker når jeg gikk inn til undersøkelse på St.Olav nå på torsdag.


Bildet lånt fra Tara.no

Jeg skulle inn å ta beintetthetsmåling, en undersøkelse man må igjennom når man har Addison. Kortisonet jeg tar daglig påvirker kalsium nivået i kroppen ( om man går på høye doser over lengre tid ) og som igjen kan føre til beinskjørhet. Jeg var sikker på at beinskjør, DET er jeg i hvert fall ikke.
Ikke har jeg gått på kortison mer enn 3 år, jeg har ikke kommet til overgangsalder, røyker ikke, drikker ikke, drikker ikke kaffe OG jeg trener. Vet ikke av noen i min slekt som er beinskjøre heller.

Undersøkelsen gikk ganske fort, ferdig på 10 minutter. Sykepleieren som gjorde undersøkelsen ble bare rarere og rarere i fjeset, og når jeg spurte om resultatet ville hun ikke si noe, dette måtte legen forklare sa hun. Men hun hadde ikke pokerfjes. Jeg kjente pulsen steg veldig når jeg ble sittende å vente på venterommet med papirene i hendene. Jeg prøvde å tyde resultatet selv, googlet litt ( ja dumt ) men kom ikke frem til noe, så jeg ringte mamma, og hun betrygget meg med at jeg helt sikkert ikke var beinskjør, jeg har jo ikke stått på kortison så lenge. Og jeg er ung. 


Det første legen gjorde når han tok imot papirene var å gløtte ned på dem, men så la han dem til side og begynte å prate om andre ting. Addison, sykemelding, hvordan jeg har det, jobb situasjonen osv. Etter 30 minutter tok han frem papirene igjen, og kikket opp på meg og sa ” men en annen ting vi må prate om er jo at du er veldig beinskjør, i kraftig grad. Værst i ryggsøylen men også i hoftene dine” …

For første gang i hele mitt liv knakk jeg sammen i gråt hos legen.
Ja Addison er jo en mye verre diagnose enn osteoporose, man dør jo ikke av beinskjørhet, men med addison hadde jeg liksom vært syk først, åsså fikk jeg en diagnose og medisiner, også ble hverdagen mye lettere enn den hadde vært på lenge. Jeg følte meg sykere før jeg fikk Addison enn hva jeg føler meg nå, selv om jeg ikke er helt på topp for tiden. Men beinskjørhet, en stille sykdom som du ikke merker før det sier knekk. Når kommer det til å skje? hva tåler jeg ? hvordan er jeg om 30 år når jeg er 60 år gammel, når jeg har kraftig beinskjørhet som 30 åring. Denne gangene går det mye mer utover psyken min, og jeg skal innrømme at jeg er skikkelig bekymret. Ja det er MANGE som er benskjøre, jeg er ikke alene, men det er en fattig trøst. Jeg er 30 år!

“Men du har jo ikke brukket noe ennå, det er jo bra! ” sier legen. Ja det er bra. Jeg er ikke så klønete av meg så kanskje grunnen til at jeg ikke har brukket noe er fordi jeg har holdt meg på beina. Jeg synes faktisk det hadde vært bedre om jeg hadde ramlet et par ganger før dette, for da hadde jeg visst at jeg tåler et fall. Nå vet jeg ikke. Tåler jeg å ramle på isen ? eller brekker jeg ryggen eller får et kompresjonsbrudd om jeg faller på rumpa når jeg er ute å leker med ungene? 
Mange spørsmål og ingen svar. 

Siden min beinskjørhet er så kraftig så mener legen at dette ikke bare kan skyldes kortisonet jeg går på. Jeg har måttet blitt gradvis skjør over flere år, flere år før Addison. Vi vet ikke hvorfor jeg har det i så alvorlig grad.
Nå er det søkt om noen sprøyter som jeg skal ta daglig i 2 år, og om jeg ikke får de, finnes det behandling på sykehuset + at jeg nå går på høydose av kalsium + D-vitamin daglig. Fokuset nå er å holde dette stabilt, også kan kanskje sprøytene forbedre resultatene mine litt. Nå blir det trening, trening, trening og kalsium rikt kosthold! Også må jeg jobbe litt med hodet mitt kjenner jeg! 


 Følg meg gjerne på Instagram! Der deler jeg flere bilder fra hverdagen min.

Hva nå?

Så ble det slik, det jeg har prøvd å unngå i flere måneder, en 100% sykemelding. For meg et ganske stort nederlag, et slag i trynet, men jeg vet at det er veldig nødvendig. Jeg kan ikke fortsette slik som jeg har gjort. 

Det funker ikke å være sykmeldt i perioder også gå tilbake til jobb uten å gjøre endringer. Det har jeg nå innsett. Da havner jeg inne i en evig sirkel med sykmeldinger, dårlige dager og sykehusinnleggelser. Jeg hadde sikkert klart å jobbe 50%, men da hadde jeg måttet ofret alt annet. Ikke hadd et fullverdig liv utenom jobben. Jeg kan ikke gjøre det mot meg selv, og jeg kan ikke gjøre det mot familien min. 

Når jeg på tirsdag 30/10 ble lagt inn på sykehuset meg symptomer på en Addison krise, sa det liksom litt stopp. Etter mange fine samtaler og god hjelp fra min veileder på friskgården har jeg innsett at det må store endringer til i livet mitt for at jeg skal fungere så optimalt som jeg kan med denne sykdommen. 
Jeg tok et ekstremt vanskelig valg på sykehussengen, og jeg sendte ut over 100 tekstmeldinger til mine kunder i min bedrift, og ennå har jeg mange flere jeg må sende ut til. 

Dette sto i meldingen: 

Hei! Grunnet forverring i min binyresykdom må jeg desverre medele at jeg fra nå av blir 100% sykmeldt. Har innsett at slik som min helse er nå,er ikke min jobbsituasjon på Topp Til Tå som selvstendig næringsdrivende forenelig med min helsesituasjon. Jeg kan ikke love at jeg kommer tilbake på Topp Til Tå, det får i såfall heller være en hyggelig overraskelse om helsa tillater det. 
Alle oppsatte behandlinger hos meg ut 2018 vil derfor bli kansellert. 
Beklager problemer dette vil medføre for deg/dere.
Ta kontakt med salongen på 72853343 for booking av ny time til en av de andre kundebehandlere på Topp Til Tå. 
Mvh Maria Tørø

Jeg har i de siste 9 årene, eller nesten 10 år faktisk, drevet min egen bedrift. Jeg har jobbet hardt, og før jeg fikk denne diagnosen i 2015 hadde jeg aldri vært sykemeldt fra jobben. Jeg er stolt over å være selvstendig næringdrivende, det er en del av min identitet. Jeg er stolt over hva jeg har skapt og alle de flotte kundene jeg har hjulpet gjennom disse årene. Mange av kundene har jeg kommet nært innpå, de har blitt mine venner. De kjenner meg og jeg kjenner dem. Noen ganger har jeg også for enkelte fungert som en hobby psykolog, og mange ganger har også mine kunder hjulpet meg. Så det å sende ut denne meldingen ga meg faktisk kjærlighetssorg. 

Jeg ble helt overveldet over alle de hyggelige og støttende svarende som rant inn på telefonene min timene etter jeg sendte ute meldingen. Så hyggelige og støttende kunder som jeg har skal du lete lenge etter!!  Dere vet hvem dere er, og dere skal vite at jeg setter utrolig stor pris på dere! 
Men jeg har ikke gitt opp bedriften min helt ennå, jeg må bare finne en annen måte å drive på. Kanskje kombinere det med noe helt annet? Kanskje har jeg muligheten til å være en dag i uken på Topp til tå, kombinert med å kanskje være ambulerende (kjøre rundt) , tilby mine tjenester på sykehjem, eller andre plasser der det trengs. Jeg må sette opp hverdagen min på en annen måte. Og kanskje så får jeg møtt mange av mine kunder igjen gjennom denne løsningen. Men sånn som det er nå, så har jeg ikke muligheten til å beholde mitt behandlingsrom 100% når jeg ikke er tilstede 100%. 

Men først nå så må jeg bare prøve å senke skuldrene og tenke positivt! Fokusere på familien min og min helse. Akkurat nå så er det litt enklere sakt enn gjort kjenner jeg, men sier som mamma, det ordner seg for snille piker!

PS! er nå hjemme og det går veldig bra med meg ♥

En flokeløser

Hei! da er det faktisk en uke siden jeg skrev noe på bloggen, så det var vell på tide å oppdatere litt. 
Den siste uken har vært litt travel, jeg startet på friskgården forrige mandag, og skal nå være der en til to dager i uken fremover. 

Friskgården har utviklet, prøvd ut og dokumentert læring og mestring som en effektiv medisin i kampen mot sykefraværet og de store folkesykdommene vi deler gjerne denne resepten!  – Hentet fra nettsiden til friksgården.

Jeg var VELDIG skeptisk til hele opplegget før jeg startet. Var egentlig ganske negativ og så ikke at dette skulle hjelpe meg på noen måte. Med en gang jeg kom inn dørene på friskgården fikk jeg en positiv opplevelse. Det var ikke som å komme inn på en institusjon eller et legesenter, men heller på et treningssenter. Jeg liker jo å trene, så det passet meg veldig bra. De om har innredet lokalene gjort en utrolig bra jobb med interiøret. 

Jeg har nå fått en veileder der som skal være en “flokeløser” for meg. Jeg med min sykdom blir jo ikke friskere, men jeg kan få hjelp til å planlegge dagene mine bedre, lære meg å delegere oppgaver bedre og ikke ta på meg for mye. 
Hun skal hjelpe meg med å få endret tankemønsteret, kanskje se ting på en litt annen måte. Det er ikke sikkert at jeg kommer til å jobbe mer en 50% fremover, det er ikke sikkert at jeg noen gang kommer til å greie å jobbe mer en det, men hun skal være med å hjelpe meg å veilede meg til å fungere på best mulig måte både hjemme og på jobb. 

I tillegg til disse møtene jeg har med min veileder ukentlig har jeg også undervisning og trening på friksgården. Jeg har fått tilpasset et styrkeprogram til meg, også har vi også utetrening, løping, intervaller eller bare gåturer. Det at jeg kan trene på dagtid de dagene jeg er der, er med å minsker stresset på ettermiddagene. Da slipper jeg å trene etter ungene har lagt seg. 

Er fortiden ganske sliten, å har vært inne på tanken å sykmelde meg mer, men jeg føler at jeg også må være tilstede på jobben for kundene mine. 
Jeg er inne i en prosess nå der jeg skal bli flinkere til å prioritere meg selv, og kjenner at jeg har mye jobbing med hodet fremover. Så vi får se om jeg greier å være på jobb 50% fremover, eller om jeg må sykemelde meg mer. Den avgjørelsen er veldig vanskelig for meg å ta.  

Tanker om fremtiden

Denne uken hadde jeg min første uke på friskgården. Ble henvist av min fastlege, det er et tiltak jeg må igjennom via Nav grunnet min sykemelling. 

Er fortiden 50% sykemeldt, å det følels litt rart å si dette i en alder av 30 år, og noen vil nokk si jeg kanskje tar sorgene litt på forskudd eller har gitt opp, men jeg har nokk innsett at jeg mest sannsynligvis aldri kommer til å greie å arbeide i 100% stilling igjen. 

Det er en stor kamel å svelge. Jobben min er en del av ideniteten min. Jeg er stolt over at jeg driver et eget firma. Jeg er stolt over at jeg snart har drevet dette firmaet i 10 år og klarer å leve av det jeg driver med. 

Men så blir man syk, og alt snues litt på hodet.

Hodet vil på jobb men kroppen skriker etter hvile. Den første tiden, eller egentlig hele tiden etter jeg fikk diagnosen har jeg syntes at det å sykemelde seg er et stort nederlag, for meg. Jeg føler at jeg skuffer så mange når jeg er sykmeldt, får dårlig samvittighet over at jeg ikke er tilstede på jobb. 

Skal jeg liksom bli en av de som går sykmeldt nå da? Og hva skjer etter sykemelding? Skal jeg motta arbeidsavklaringspenger, også bli 50% ufør? Ufør liksom.. og 30år? 

På fredag skal jeg ha min første samtale med min veileder på friskgården, en veileder som sammen med en trener/fysio skal sette opp et program for meg.
Jeg er litt spent på hva de kan hjelpe meg med, men jeg skal prøve å tenke positivt, legge alle negative tanker til siden.

Hver uke fremover skal jeg ha timer og trening på friskgården, så får vi se da, om det bedrer hverdagen min.

M.


Følg meg gjerne på Instagram

Verd det

Litt små sliten Maria som skriver dette blogginnlegget etter flere dager uten blogging. Fokuset har vært på dagens bursdagsselskap der både Celina som nettopp ble 2 år, men også Eliah som ble 5 år i September skulle feires! Dagen ble vellykket, ungene er fornøyde og da er jeg fornøyd. Da er det verd å være sliten, når begge ungene har fått en fin feiring. 

Jeg er jo perfeksjonist, og gjør sikker mye mer enn hva jeg trenger før en slik dag, men huset måtte jo shines, og kakene ville jeg bake selv. 5 timer brukte jeg på kjøkkenet i går kveld, med lørdagens tv underholdning i bakgrunnen. Tidligere på dagen hadde jeg, med god hjelp av mamma ryddet og vasket hele huset. Har blitt flinkere til å ta imot hjelp, for denne kroppen greier ikke like my nå som før. Startet dagen med dobbel medisindose for å være sikker på at jeg skulle komme meg gjennom dagen uten å bli dårlig.

I morgen er det fridag, og vanligvis pleier jeg å ligge “på lading” på mandager for å forberede meg til arbeidsuken, men denne mandagen blir annerledes. 
Siden jeg er 50% sykmeldt må jeg gjennom diverse tiltak gjennom Nav, så i morgen skal jeg på noe som heter Frisk gården…og jeg skal innrømme at jeg er veldig skeptisk til opplegget, og ser ikke helt hva det skal gjøre for meg med min Addison sykdom, men jeg skal nå møte opp, å se hva det er. 

Nå blir det avslapping resten av kvelden! Håper alle har hatt en fin helg ♥ 


 Følg meg gjerne på Instagram !